Sort Symfoni

02.06.2024

"Sort symfoni" er ei lita novelle som jeg skrev i november 2022. Da visste jeg ikke mye om skriving. 

Sort Symfoni

Svetten silte, og hun følte seg uvel. Mørke skygger beveget seg i synsfeltet. Flo hadde ikke kommet langt på joggeturen sin, før hun merket at pulsen økte voldsomt. Pusten gikk tungt og hodet sprengte. Hun satte seg ned på en stubbe ved skogstien, med en følelse av at hun ble presset ned mot bakken. Så kom kvalmen, hun måtte spy. Opp kom brødskiva hun hadde spist på morgenen, pluss litt blod. De to kilometerne tilbake kostet henne alt hun hadde av krefter og viljestyrke. Det var vanskelig å puste, synet svikta og hun klarte ikke å gå uten å sjangle. Rett som det var spydde hun, til slutt bare blod.

Endelig hjemme. Hun ringte naboen sin, Sofia, og samboeren, Jannic. Han var på jobb, men følte seg heller ikke bra. Da han kom hjem, var han også kvalm og hadde hodepine. Flo lå på sofaen, med bøtta ved siden av. Tørre brekninger ga henne krampe i magen, det kom bare litt blod. Jannic ble redd for henne da han så hvor dårlig hun var. Han lagde litt te med sitron og ingefær. De drakk begge to, kvalmen lettet litt. Han hjalp Flo av med klærne og fikk henne til sengs. Så ringte han legen. Det viste seg at de ikke var alene om å være syke. Nesten hele bygda hadde problemer, inklusive leger og helsepersonell. Ingen skjønte hva det skyldtes, og ingen medisiner syntes å hjelpe.

Det banket på døra. Utenfor stod en liten engel på 7 år, med markblomster i hendene. Det var Greta. Ingen visste hvor hun egentlig kom fra, eller hvem hun var. Hun hadde bare stått i skolegården en dag, og sett bortkommen ut. Men kloke og snille Sofia hadde tatt henne til sitt hjerte og gitt henne et godt hjem. Sofia hadde en gang vært lærer i den lille bygda, nå var hun 75 år. Hun stelte for Greta, koste seg med å drive litt i hagen og var alle barns beste venn. Da hun fortalte Greta hvor syk Flo var, gikk de begge ut på enga for å plukke blomster til henne. Sofia hadde også dundrende hodepine og var kvalm, men hun ville ikke si noe om det. Den lyshåra 7-åringen var den eneste som syntes å være upåvirket og kveik. Jannic slapp henne smilende inn. Greta var en liten solstråle som alle likte. Hun tasset barføtt forbi en blek Jannic og inn på kjøkkenet. Hun fant et sylteglass, det ble en fin vase til blomstene.

Flo åpnet øynene da hun hørte det kom noen. Hun smilte, til tross for at hun var utmattet. Greta satte sin fargeglade bukett på et lite bord ved vinduet. Uten å si noe, klatret den lille jenta opp i senga, og satte seg med ryggen mot gavlen i fotenden, oppå dyna. «Takk» nesten hvisket Flo. Stemmen var hås og raspete. Hun kremtet. Greta fikk et bekymret uttrykk i ansiktet. Hun la seg ned ved siden av Flo. Slik sovnet de, begge to.

Lillith følte seg, som de andre, helt elendig. Hun bodde alene, ikke langt unna Flo og Jannic. Hun var nok litt sær, men hun var ærlig, tro mot seg sjøl. Hun følte behov for å være ute i frisk luft, så hun ruslet sakte et lite stykke inn i skogen. Ute av stand til å fokusere, så hun det ikke med det samme. Men bladene på trærne var tørre og brune. De hang på kvisten som raslende kokonger. Til og med ormegresset var vridd, som trollhassel. Og det var uhyggelig stille. Ikke en fugl, ikke et dyr noe sted. Og verre skulle det bli, det lille tjernet hun hadde tenkt seg til, var borte! I stedet så hun en mørk pøl med slam. Sjokkert satte hun seg rett ned. Hva i himmelens navn var dette?? Folk var syke, naturen kunne dannet kulissene i en skrekkfilm. Og dyra var borte.

Fraværende tok hun en liten stein og plasserte den på en litt større stein. Kvalmen og hodepinen gjorde henne ute av stand til å tenke. Men da hun etter ei lita stund kikket på de to steinene, lå de side om side. Hun la steinene oppå hverandre igjen. Forbløffet ble hun vitne til at den lille steinen igjen datt ned. For tredje gang la hun steinene oppå hverandre. Den lille steinen flyttet seg mot kanten, og datt ned. Hun ble helt kald. Redd. Prøvde å tenke, men logikken slo krøll på seg i hodet hennes. Målbevisst reiste hun seg opp, og sjanglet hjem igjen. Hun fylte to glass med vann, og satte dem inntil hverandre. De klirret, og vannet dannet små krusninger på overflaten. Hun ble tankefull. Hva var det egentlig som foregikk?

Som i feber tok hun seg fram til Sofias hus. Men det Lillith ikke hadde lagt merke til, var at hun ble iakttatt. Kathea hadde fulgt etter henne. Hun hadde sett alt. Og forstått. Men Kathea var ikke interessert i noen snarlig løsning på krisen. Hun var en mørkets kvinne. Skjønn som en gudinne, men med et hjerte av is. Mens de andre ble skrale nå, følte Kathea et ekstremt velbehag. Som en svart panter smøg hun seg rundt. Så alt, hørte alt. Og brukte skamløst det hun visste. I hennes fotspor fulgte intriger, drama og konflikt. Som hun hensynsløst skodde seg på …

Lillith og Sofia hadde en lang og alvorlig samtale. De prøvde, på tross av at de begge var i elendig forfatning, å finne en forklaring på situasjonen. På en eller annen måte var de nødt til å få en slutt på dette, hva det nå enn var. Kathea satt utenfor og smilte. Hun hadde ingen planer om å la dem lykkes …

Det var skumt da Sofia stiltret seg bort til Flo og Jannic. Hun måtte prate med dem. Flo hadde nettopp våknet og stått opp, hun følte seg litt bedre. Men Greta vek ikke fra henne, begge så ganske slitne og bleke ut. Denne gangen fikk ikke Kathea med seg det som ble sagt. Hun hadde gått hjem, overbevist om at hun of Falco kom til å lykkes med det lille prosjektet sitt ….

Greta satt stille og hørte på de tre voksne, mens de diskuterte hva de skulle gjøre. Hun var urolig. En diffus følelse av fare hang over henne. Da hun tittet bort på Flo, skjønte hun at hun også var utrygg og litt redd. De ble enige om å prøve å finne kilden til det merkelige fenomenet ved å måle vibrasjoner i bakken med mobilen. Det betinget at de måtte bevege seg, måle på ulike steder, uten at noen la merke til hva de gjorde. De visste ikke hva problemet egentlig var, eller om det kunne påvirke dem på flere måter. De diskuterte også hvem som eventuelt kunne tenkes å stå bak alt sammen, og hvilke hensikter de hadde. Hvis det var sånn at noen gjorde dette med vilje, da.

Flo sjokkerte alle, da hun fortalte at Kathea tidvis drev med urent spill. Alle unntatt Greta. Hun hadde også sett hvem som stod bak alle konfliktene og feidene i bygda. Det hadde gått så langt at flere familier hadde flyttet fra heimen sin. Solgt huset og flyktet. Ut fra disse opplysningene, valgte de å starte ved skolen, der Kathea var naturfaglærer. Der var det både et tilfluktsrom og et velutstyrt laboratorium. Sofia hadde fremdeles sine nøkler, fordi hun underviste litt av og til, som vikar. De måtte holde Lillith unna, for hennes bror Falco var gift med Kathea. Det var en viss risiko for at Lillith fortalte videre det hun og Sofia hadde pratet om tidligere på dagen. De visste jo ikke at Kathea hadde hørt alt som ble sagt …. Lillith var svært intelligent, men hun eide ikke sosiale antenner. Hun så ikke forskjell på venn og uvenn. Falco var ikke stort bedre. Med sitt blendende vakre utseende kunne han velge og vrake blant damene, men han var helt forhekset av den mørke Katheas nesten overjordiske skjønnhet, hennes sterke forføreriske utstråling. Kathea lot seg villig fange i hans garn. Hun var besatt av begjær etter ham, og hun nøt måten han nesten tilbad henne på. Sammen hadde de lagt en genial plan …

Klokka halv fire den natta gled to sortkledde skygger stille omkring i området rundt skolen. Med ujevne mellomrom tikket meldinger inn på en pc hjemme hos Flo og Jannic. Sofia og Jannic målte seismisk aktivitet, og sendte resultat og nøyaktig posisjon til Flo. Hun satt med pc 'n, og la inn alt på et kart. Etter knapp time var alle igjen samlet. Tallene på kartet viste tydelig at de hadde hatt rett i sine antagelser. Vibrasjonene økte i styrke jo nærmere skolen de kom. De avtalte et nytt møte natta etter. Og før hanen hadde åpnet ene øyet, så var alle gått hjem for å sove.

Lillith hadde ganske riktig søkt til sin bror og svigerinne. De bodde fint til, på ei lita halvøy, med vann rundt seg på tre kanter. Landforbindelsen bestod av myrlendt terreng, der det var anlagt en vei inn til eiendommen. Lillith var ikke i form, så hun takket ja da Kathea bød henne gjesterommet den natta. Både Kathea og Falco var rørende forståelsesfulle og omtenksomme mot henne.

Neste morgen dro de på jobb, alle tre. Lillith var bibliotekar, og Falco satt i kommuneadministrasjonen. Men, de møtte stengte dører. En strek i regninga, men Lillith var lettet over å kunne gå hjem og få lagt seg nedpå på sofaen. Det viste seg at all offentlig virksomhet var lagt ned. Av mulig smittevern- hensyn, ble det sagt.

Greta og noen andre barn satt i skolegården, med sekkene som ryggstø. De hadde også blitt møtt av en plakat på døra, der det stod at skolen var stengt. De så lærerne komme, for så å dra igjen. Alle, bortsett fra Kathea. Hun låste seg inn og forsvant ned trappa. Ingen stusset over det, for laboratoriet og fysikkrommet lå begge i kjelleren. Greta sa ingen ting, men observerte at det gikk over en time før hun kom ut igjen. Etter å ha låst døra etter seg, tok hun opp mobilen og ringte. Hun gikk hastig forbi ungene, samtidig som hun pratet i telefonen.

Den ettermiddagen ble bygdefolket enda dårligere. Ingen gikk ut, mange holdt senga. Bare ei lita jente la merke til to skikkelser som låste seg inn på skolen ved midnatt. Flo var sengeliggende. Sofia og Greta gikk dit ved firetida om natta, i stummende mørke. De slo heller ikke på noe lys, der de satt rundt senga til Flo. En alvorlig og lavmælt samtale utspant seg der i rommet, og en plan ble lagt. Det hastet, for snart stod det om liv og helse for store deler av befolkningen. Sofia tok en telefon. Etter en kort briefing, sa de god natt. Greta og Sofia måtte støtte hverandre hjem, de var begge helt maroder nå.

To lange dager gikk. Ingenting skjedde, bortsett fra at alle ble svakere. Hver natt økte ubehaget, og nå kunne man høre glass som klirret mot hverandre i kjøkkenskapet. De så små krusninger i vannglasset sitt. Men de hadde ikke lenger krefter til å gjøre noe. De fire vennene kunne ikke annet enn å holde kontakten via mobilen. Ellers måtte de bare vente. Og et stykke unna jobbet noen i kulissene …

Den tredje natta snek som vanlig to personer seg ned kjellertrappa på skolen. Men denne gangen ble de holdt øye med. Med Sofias nøkkel låste tre kraftige menn i mørke klær seg inn. De snek seg etter, ned i kjelleren. De lokaliserte de to suspekte inne i tilfluktsrommet, men de ga seg ikke til kjenne. De låste dem inne, og gikk raskt ut. Samtidig ble en ganske stor innretning boltet fast i fjellet et lite stykke unna. Sortkledde skikkelser fløt omkring på lette ben. De drog ut kabler som ble festet med strammebånd av metall. I andre enden stod en kraftig maskin. En siste sjekk, så tommel opp, og det ble stille.

Litt etter lå en kortfattet melding på innboksen til ei ung dame. Hun satt ved et instrumentbord og plottet inn tall og verdier. Hun leste meldingen, deretter presset hun ned tasten «enter». I det samme startet et øredøvende leven. Damen ved instrumentbordet justerte på noen tall. Så ble det helt stille. Uvirkelig stille.

Plutselig ble hele området mørklagt. Karene fra e-verket hadde stengt strømmen, akkurat når de skulle. I det samme kom levenet tilbake, men bare for noen sekunder. Et nytt signal ble sendt ut i eteren, og på instrumentbordet ble nye tall tastet inn. Enda en kabel ble omhyggelig festet til maskina der ute.

Inne i tilfluktsrommet rådet nå panikk. Ekteparet hadde ikke annet lys enn mobilene, de hadde ikke noen form for signal og det verdifulle utstyret deres virket plutselig ikke som det skulle. Desperate prøvde de å finne feilen, bare for å oppdage at de var låst inne. Katheas nøkkelknippe hadde de skjødesløst latt stå i på utsida, og branndøra utgjorde nå et solid stengsel. Rasende angrep de hverandre, helt til begge innså at det var nytteløst. Motløse ble de sittende side om side med ryggen mot veggen, rett under ventilen. Som var alt for liten til å krype gjennom.

En øredøvende pipelyd fikk murveggen til å slå sprekker. Både Kathea og Falco skvatt opp og holdt hendene for ørene. Men etter fire timer lå de begge på golvet, helt apatiske, og med sprengte tromhinner. Da døra ble låst opp, kunne mannskapet bare sette på håndjern og surre dem godt fast på hver sin båre. Politi og helsepersonell tok dem med seg.

Langsomt kom folk til hektene igjen. Dyr og fugler var tilbake. På kontoret til Falco fant politiet blant annet en harddisk. Med svært interessant innhold. Det viste seg at det var jakten på penger og makt som fikk paret til å begå så mange ugjerninger. De hadde i skjul kjøpt alle eiendommene som folk forlot, for en slikk og ingenting. Det siste påfunnet skulle sette fortgang i prosessen, slik at de fikk kloa i store områder. Sort opal er ikke å finne mange steder. Den lille bygda ble et bra sted å bo. Et lite gruveselskap der alle hadde en andel hver ble etablert. Ei naturlig hule utgjorde inngangen til gruva. Etter et års drift ble gruva stengt, og inngangen blokkert. Ingen hadde noe ønske om mer penger, de hadde tilstrekkelig til å skape både arbeidsplasser og ny skole.

Midt på skoleplassen står nå et monument. To brustne hjerter i stein.