Oh, happy day!

Teksten er utdrag fra den nye boka mi, med arbeidstittel "Lærling i livet". Jeg drister meg til å dele litt fra manuset her. Dette er starten på det hele:

Kap.1 Opprør

Far glodde på meg. I lyset foran det store vinduet i spisestua kunne jeg se hvordan overkroppen hans lutet framover. Nevene var knyttet, jeg ante en skjelving i dem. Jeg hadde fortalt om min avgjørelse på en så rolig og nøytral måte jeg kunne, for jeg var ganske sikker på at far kom til å hisse seg opp når han fikk høre hva jeg hadde gjort. Derfor var det viktig at mor også var tilstede, selv om hun ikke var i stand til å beskytte meg. Hun var derimot selv offer for hans hardhendte måte å få viljen sin på. Men det føltes litt tryggere å ha mor der, hun kunne i alle fall ringe etter hjelp hvis det ble for ille.

Drømmen om å leve mitt eget liv hadde tumlet rundt i hodet mitt lenge. Hittil hadde motet sviktet. Aldri før hadde jeg trosset mine foreldres vilje, men følelsen av å være fanget i nettet av andres krav og forventninger holdt på å rive beina unna meg. I løpet av det siste året hadde tendensen til angstanfall og dype depresjoner bare økt. Legen stolte jeg ikke på, men jeg fikk formidlet at jeg ønsket en time hos en psykolog. Og jeg var heldig. Min situasjon ble raskt kartlagt av en sympatisk kar med smilende øyne. Han hadde en tørrvittig humor og skarret på r-ene. Med fast stemme formante han meg til å flytte for meg selv. Bli sjefen i eget liv, som han uttrykte det. For første gang i mitt 35- årige liv måtte jeg gå imot mine foreldres vilje. Jeg måtte ta et valg, mitt eget valg. Kroppen min ristet og skalv, kaldsvetten klistret blusen mot ryggen på meg. Jeg fornemmet at jeg var blek i ansiktet. Og jeg skulle vært på toalettet, det begynte å haste.

-Men far, er det ikke bra, da, hvis jeg greier meg selv? Jeg har kjøpt mitt eget hus. Der vil jeg bo. Jeg må skaffe en inntekt etter hvert, det er klart. Men jeg har bra med penger. Huset er betalt, og jeg skal innrede det etter mitt eget hode. Enda kan jeg forsørge meg selv i mange måneder. Dere ga meg alt jeg trengte til jeg ble gift, Kim overtok, om man kan si det slik, ansvaret for meg fra da av. Det er to år siden vi ble skilt, i den perioden har dere vært så snille å la meg bo her. Jeg er takknemlig for alt dere har gjort for meg. Men jeg ønsker ikke å være en byrde for noen. Jeg har behov for å leve mitt eget liv nå.

Endelig var det sagt, reaksjonen kom som forventet.

-Du, klare deg selv? Du kan ingen ting, jenta mi. Du kommer til å sulte, for du kan ikke lage mat. Ikke kan du fyre opp i en ovn, ikke kan du vaske klær, eller skifte ei lyspære. Og så mener du at du skal tjene dine egne penger? Jeg har alltid hatt en anelse om at det pene lille hodet ditt er tilnærmet tomt, men dette hadde jeg ikke trodd om deg. Gjør du dette, har du ikke lenger din godt betalte jobb, bare så du vet det.

Blikket mitt møtte mors et kort sekund. Det var fullstendig uttrykksløst. Ansiktet hennes var forsteinet, en maske. Hun støttet seg mot en veggfast bokhylle med den ene hånda. Avlastet det vonde høyrebeinet sitt, som hun hadde for vane. Hun stod der, helt passiv. Jeg visste så alt for godt hvorfor. Innerst inne kjente jeg litt medynk med henne, men akkurat nå følte jeg ikke annet enn forakt. Fordi hun ikke stod opp for seg selv. Eller for meg, nå da jeg trengte det. Jeg kremtet. Stemmen min var stødig, iskald.

-Vel, så får jeg lære meg det, da. Jeg er voksen, og det er på tide å bli uavhengig av andre.

Det var alt jeg hadde å si. Med avmålte bevegelser snudde jeg ryggen til dem og gikk ut av rommet.

-Jeg gjør deg arveløs! Og du får ikke ei krone til herfra! Ordene smatret i ørene på meg.

Men han fikk ingen respons.

Nummenheten prikket ekkelt i armer og bein. Knærne mjuknet under meg mens jeg langsomt beveget meg opp loftstrappa. Fingrene fomlet klossete med låsen på kofferten da jeg skulle åpne lokket. Kun en koffert skulle jeg pakke. En eneste liten koffert med klær og noen få småting jeg ønsket å ta med inn i mitt nye liv. Resten kunne de gjøre hva de ville med, de to menneskene som for over tredve år siden brakte meg til denne verden. Motvillig, for jeg var ikke et ønsket barn, hadde jeg hørt dem si opptil flere ganger.

Det første jeg gjorde var å hente to bøker fra den lille hylla ved døra. De to bøkene var det kjæreste jeg eide. Uten å ta meg tid til å bla i dem, plasserte jeg dem i det lille ekstrarommet i koffertlokket, sammen med passet og andre viktige dokumenter.

Noen minutter senere var jeg ferdigpakket, klar for å legge hus og heim bak meg, med alt det innebar. Jeg kjente en sår svie i brystet når jeg tenkte på foreldrene mine. Resolutt ignorerte jeg smerten. Lempet kofferten inn i bilen, satte meg bak rattet og kjørte. Nøklene til fortiden min lå igjen på kjøkkenbordet.