Dette diktet har jeg sendt inn til en konurranse. Noen av tekstene kommer med i en antologi, ei bok med flere forfattere. Hvordan det går, vites ikke. Før skulle dikt være på rim, det har de fleste gått bort fra. Jeg skrev dette uten mal, men med følelse..

Mot dommens dag

Evig hvileløs i dystert landskap

sjelen søker stedet hvor jeg hører til

i sorg og savn jeg lengter etter kjærlighet og fred

Medtatt kar får ly i hytte

drømmer vondt om anna tid

tvillingbrødre var så fulle

her de skjendet livredd engel

På solskinnsdag et selsomt møte

han spør meg, har jeg ikke sett deg før

du er så lik, men helt umulig

jeg drømte, nei jeg skjønner ingen ting

Siden kommer ukjent lømmel

bare nesten gjentas samme svik

en voldsmann spør ikke om han får lov

visstnok lever jeg, men syk og kvestet

da gråter bestemor i himmelen

hun tok selv ei natt to liv, ødelagt av overgrep

vettlaus innlagt på asyl, fødte siden tvillinger

bror og søster skiltes ad, visste ikke om den andre

bestemor ble aldri dømt, men hun mistet håp og drømmer

Skjebnen leder oss til samme sted

min bestemor, den fremmede og meg

fortids mareritt skal snart få fred

nære sjeler tørker tårer

holder rundt hverandre midt i tiden

mannen minnes det han drømte

beveget ser han på oss der vi står

i kjærlighet som favner alle

tvillingbrødrene som slo og spottet

og han som nesten tok sin søster- datters liv

Solfall gløder matt for hjemvendt sjel

fullmånen velsigner jordelivets hellige hvilesteder

da livet stopper opp et øyeblikk

og stillhet blunker blidt til moder evighet