Litt fra Kraftfulle forbindelser
Tilbake i byen. Maya hadde aldri følt seg så malplassert og utilpass før.
Hun var blitt tilkalt fra jobben for å intervjue en kar som ønsket å fortelle sin historie. Han var svært preget av uværet. Han hadde hatt noen spesielle drømmer, som skulle vise seg å romme mer enn bare fantasi. Maya jobbet som skribent for et magasin. Hun var fabelaktig til å skildre dramatiske hendelser som dette. Hennes trumfkort var en unik evne til å få mennesker til å fortelle, ofte mer enn de hadde tenkt. Nå gjaldt det å smi mens jernet var varmt. Alle snakket om det heftigste tordenværet i manns minne. Hun hadde ikke veldig lang frist på å få denne mannen i tale, og deretter forfatte en god artikkel for bladet. For første gang i karrieren følte hun seg ukomfortabel med tidspresset. Hun fikk tak i mannen på telefon, de avtalte å møtes hjemme hos ham samme ettermiddag.
Han presenterte seg som Leo.
Maya møtte ham med et stort smil. Han var lang og litt kraftig. Han hadde langt, halvmørkt hår i en vill uorden. Maya kunne ikke dy seg, hun snuste ut i lufta. Mannen luktet utrolig godt. Han hadde reine hender og pene tenner. Han var kledd i vanlig jeans og kortermet skjorte som hang løst. De grå øynene hadde et utrolig intenst uttrykk. For første gang på veldig lenge ble Maya hjelpeløst satt ut av spill.
Han bød henne på en kaffekopp, og de satte seg ned under noen bjørker som ga en behagelig halvskygge. En ladet stillhet bygget seg opp. Leo hadde et forvirret uttrykk i ansiktet. Maya følte en nummenhet i mellomgulvet, som sakte spredte seg utover. Hun klarte ikke å bevege seg, hun stirret rådvill på ham. Hele sida av kroppen nærmest ham var varm. Veldig varm. Hun hadde aldri følt seg så utilpass, hun hadde aldri følt en sånn glød fra et annet menneske. Hun hadde mistet alt grep om situasjonen, de sterke følelsene i kroppen tok fullstendig fra henne evnen til å tenke. Hun holdt øyekontakt med den stadig mer forlegne mannen som satt på skrå mot henne, hun merket at han også var ute av balanse. Øynene hans utvidet seg litt, han fikk et desorientert drag i ansiktet. Kroppen hans stivnet i en litt unaturlig holdning, med overkroppen bøyd en smule forover, hendene holdt hardt i armlenet på stolen, og beina plantet i bakken som om de var limt fast. De stirret på hverandre..
Omsider fikk de tilbake mer normale kroppsfunksjoner. Han hadde påtrengende behov for et toalettbesøk. Maya begynte å nyse. Hun nøs og nøs. Da det endelig stoppet, følte hun seg helt kraftløs, hun kunne ha sovnet der hun satt. Leo kom slentrende tilbake, han virket også helt utladet, han gikk faktisk litt vinglete. Han dumpet ned i stolen sin, og glippet med øynene. Maya så bort på ham.
-Hva hendte, spurte hun. Han visste ikke. Han tittet bort på koppene som stod på bordet. Kald øl ville unektelig ha smakt nå, mye bedre enn lunken kaffe.
-Blir du til kvelds, plumpet han ut med, før han hadde tenkt seg om. Han var forundret over seg selv. Normalt var han litt tilbakeholden når det gjaldt damer, han likte seg best alene.
-Ja takk, det vil jeg gjerne, svarte Maya.
De klarte ikke å prate sammen. Det gikk bare ikke. De gjorde det de kunne for å holde en normal samtale i gang, men ordene stokket seg inni hodet, de nektet å samarbeide. I bakhodet til Maya lurte ubehagelige tanker, hun hadde fått så kort frist på den artikkelen. Hun trampet i bakken med den ene foten i frustrasjon. Det var da dette hun var god på. Men hun fikk ikke formulert ett eneste fornuftig spørsmål. Hun bablet som en fyllik når hun forsøkte å føre en samtale. Hun kjente at hun ble desperat etter å få tilbake kontrollen, men kroppen hennes hadde helt andre planer. Den slet med et vilt og ustoppelig begjær etter denne mannen. Fullstendig upassende og uprofft. Han på sin side, satt der med et sammenbitt uttrykk i ansiktet. Ubevisst tvinnet han tommeltotter så de nesten glødet. Han sa ikke så mye, han hørte selv at det han sa, bare var overfladisk tomprat. Nettopp sånn svada han ikke kunne fordra å bli utsatt for selv. Da var det bedre å tie stille. Men hva skulle han gjøre? Han var temmelig oppgitt over sin manglende evne til i det hele tatt å føre en normal samtale. Langt mindre fortelle om dramaet den uværsnatta. Det var i overkant flaut. Han hadde selv kontaktet bladet for å få formidlet det han hadde opplevd. Ikke fordi han ønsket oppmerksomhet, snarere fordi han hadde en fornemmelse av at den var viktig. For noen, i alle fall. Han slet med en nesten tvangsmessig forestilling om at erfaringen hans hadde en hensikt.
Det var vanskelig å sitte stille på stolen. Han var på nippet til å gi etter for et begjær han aldri tidligere hadde vært i nærheten av. Han tenkte tanker som nøret oppunder ilden så han nesten ble gal. Der satt de, og på nytt steg spenningen mellom dem, den var nesten ute av kontroll. Begge visste hva som var i lufta mellom dem, men de ble sittende.
Mens de satt og pratet sammen, anstrengt og hakkete, gled sola ned mot horisonten. Det varme, glødende lyset fikk øynene deres til å se mørkere ut. I det sola gikk ned, ga de opp. Leo reiste seg, gikk bort til Maya og satte seg ved siden av henne. Hun hadde byttet ut stolen med en liten rotting-sofa, fordi hun likte å sitte med beina oppunder seg.
Nå satt de begge i sofaen, og de grep etter hverandre med begge hendene. I en knugende omfavnelse mistet de siste rest av viljestyrke, og kyssene ble dype og intense. De elsket vilt og hemningsløst med hverandre, der i hagen. Mange ganger. Kroppene deres ble sugd mot hverandre av en enorm kraft, de kunne ikke, og ville ikke hindre denne eventyrlige ekstasen som fikk dem til å møtes, igjen og igjen.
Noe merkelig skjedde den natten. Den ordløse kontakten mellom dem var allerede vanvittig sterk. Den hadde gjort dem ute av stand til å prate tidligere, men nå kommuniserte de med hverandre, med og uten ord. Den mentale kontakten de hadde, gjorde dem til en, felles bevissthet. Idet de hadde sluppet taket i kontroll og fornuft, hadde dette magiske skjedd.
De satt med hver sin tekopp, denne gangen under tak. Det var tidlig på formiddagen. Etter en rask dusj hadde de tatt med seg et enkelt frokostbrett ut. Leo hadde en liten grillplass, med lystak over. Et koselig hjørne med store grønne busker bak stolene som stod der. De satt tett sammen foran et lite bord, der kaffe og frokost spredte en fristende duft. Sola gav en behagelig varme gjennom taket. Det var helt vindstille. Nå begynte han å fortelle:
Han hadde tilfeldigvis vært ute ved havet, da uværet brøt løs. Han hadde leid ei hytte med tilhørende båt, for å fiske litt, bare kose seg noen dager. Han hadde hatt en flott dagstur på sjøen. Tøffet utover et stykke. Pilket litt. Badet naken i sjøen, slikket sol på dekk. Dorget langs land, og fått endel fisk. Stekt nytrukken sei i panna, spist den med løk og potetsalat til. Da uværet nærmet seg var han trøtt, så han hadde rett og slett sovnet på sofaen. Og drømt. Han kunne ikke huske hva, men han hadde følt seg svært utilpass da han våknet. Mareritt hadde han heldigvis veldig sjelden, men denne gangen hadde en voldsom uro satt seg i kroppen hans. Han følte seg ør, og slet med en forferdelig skallebank.
Han skalv, og pusten var ujevn og hivende. Pulsslagene laget gjenlyd i hodet, synkront med hodepinen. Svett og uvel kom han seg opp fra sofaen, og ravet ut. Regn og vind møtte ham som en vegg da han åpnet døra, han hev etter pusten. Han gikk likevel et stykke vekk fra hytta. Litt etter litt følte han seg bedre. Kvalmen stilnet av, og den verste susen i ørene forsvant. Gjennomvåt stod han der, med ansiktet vendt mot havet og vinden, ute på den ytterste spissen av svaberget. Skumhvite dønninger brøt et godt stykke fra land. Et frådende hvitt belte dannet en dynamisk allianse mellom kvasse berg og gråsvart hav. Kaldt ble det jo å stå slik ute i villskapen, vinden var kjølig og temmelig sterk. Så til slutt måtte han snu og gå tilbake til hytta. Han var gjennomfrossen, men lettere til sinns. Han fikk på seg tørre klær og gjorde opp i den åpne peisen. Han skjenkte seg et lite glass med en god likør. Ganske ok hadde han det nå, syntes han. Varmen kom tilbake i kroppen, og han satt og så inn i ilden der flammene lekte med hverandre langs vedskiene. En frenetisk mini-flamme fanget oppmerksomheten hans. Den hadde et blålig skjær helt nederst, ble hvit og rødgul i tuppen. Den brant litt på siden av bålet. Han ble sittende å se på den lille flammen, der den holdt sitt eget lille show mellom to rundpinner. Det suste litt i veden, den var nok ikke helt tørr. Leo kjente øynene gled igjen, og han duppet av, der han satt i godstolen. Den samme drømmen hjemsøkte ham:
Inventaret i hytta var gammelt og slitt, og ett av vinduene var mindre enn nå, og satt høyere på veggen. Men det var den samme hytta. Den som han befant seg i akkurat nå. Ufrivillig ble han vitne til redslene som hadde rokket ham så ut av balanse tidligere på dagen.
Inne i hytta så han tre personer, to voksne menn og ei jente. Hun kunne være mellom femten og tjue år, antok han. Jenta var livredd, hun var bustete på håret og klærne var revet delvis av henne. Hun satt sammenkrøpet i ei seng, med beina oppunder haka. Hun skalv voldsomt. De to mennene satt ved bordet og drakk brennevin. De begynte å bli rimelig fulle. Ut fra praten deres, skjønte Leo hva som foregikk. Ikke rart den stakkars jenta var redd. Uten å kunne gripe inn, ble han vitne til en ny runde med voldtekter mot jenta. Herregud.. Det var ikke til å holde ut å se på, men han hadde ikke noe valg. Da begge herrene syntes de hadde fått nok for denne gang, drakk de videre, og til slutt sovnet de med armene som hodepute på bordet. Leo så jenta liste seg mot dem, og med en kniv drepte hun dem. Hun stilte seg først rett bak stolen der den mest brutale mannen satt. Og punkterte kjapt hovedpulsåra i halsen. Han reagerte ikke engang. Så listet hun seg rundt bordet og ga den andre samme behandling. Hun ble stående ei lita stund å se på dem. Leo ble lamslått av uttrykket i øynene hennes. De utstrålte ren og skjær galskap.
Det tok litt tid før Leo kom til seg selv. Sakte gled han tilbake inn i nåtiden, med alle detaljene fra drømmen i friskt minne. Kroppen hans føltes tung og slapp, så han ble sittende i stolen.
Drømmen ville ikke slippe taket i ham. Så da han vel var hjemme igjen, hadde han kikket i avisenes arkiver. Og fått bekreftet at det 44 år tidligere virkelig hadde vært et dobbeltmord der. Men ingen hadde blitt siktet for drapet på de to tvillingbrødrene.
Maya hadde sittet og hørt på, uten å avbryte, uten å stille spørsmål. Hun gjorde opptak av historien han fortalte. Nå reiste hun seg for å hente et pledd, Leo frøs så han skalv. Hun satte seg tett inntil denne fasinerende, men iskalde mannen.