En helt vanlig dag "på kontoret"

Jeg kikker ut gjennom døra idet jeg slipper ut hunden. Klokka er litt over sju om morgenen. Joda, litt kjølig enda, men det går helt fint å ta med seg pc, telefon og kaffe ut i dag. Sola skinner ned på nabohuset. Jeg lar verandadøra stå åpen mens jeg tasser inn på kjøkkenet for å hente min velgjørende kaffekopp.

Det digre kruset er vel plassert på bordet, og jeg danderer puter og et pledd til jeg sitter behagelig. Som vanlig blir det en liten debatt mellom hunden og pc'n om hvem som skal være i faget og få mest oppmerksomhet. Hunden vinner runde en, så må hun vike. For det er på tide å få med seg litt nytt på nett, mens jeg slurper i meg god og varm kaffe. Tar meg tid til å svare på meldinger eller snap. Men ikke alltid.

Under den makelige tilværelsen bobler kreativiteten i meg. Det kan få underlige utfall iblant, men i dag vil jeg skrive. På boka mi.

Ikke for at jeg innbiller meg at jeg er så flink, da. Men jo, jeg veit at jeg skriver ganske ok. Tilbakemeldingene er mye mer positive nå, enn da jeg måtte kassere nesten hele manuset til den første boka, fordi den var for dårlig. Rett og slett.

Denne gangen har jeg forskriftsmessig satt opp både synopsis og persongalleri. Research… vel, noe får jeg spare til siden. Jeg får holde meg til det jeg kan litt om.

Tror jeg…

Fra oppgavelinja lyser den svarte Scrivener-s-en mot meg. Jeg åpner programmet og finner prosjektet mitt. I og med at jeg har synopsis, så vet jeg hva som skal skje, og når. For å sikre meg at jeg ikke sklir ut, har jeg skrevet litt i hver seksjon som er satt opp. Det er ganske tøft å kunne hoppe att og fram i manuset, ettersom.

I går måtte jeg gi meg midt i en skildring, så den skal jeg fortsette på i dag, har jeg tenkt. Jeg begynner å lese. Mye lenger oppe enn der jeg var. Men greit å komme inn i teksten på det viset, synes jeg. For jeg har god tid. Sola begynner å nærme seg, så jeg endrer på tema, skriftfarge og zoom, og maksimerer lysstyrken i pc-skjermen. Til min forbløffelse oppdager jeg at det har gått over to timer. Og jeg har ikke gjort en eneste ting! Litt mat og drikke nå, så skal jeg komme i gang.

Jeg begynner å skrive. Lever meg fullstendig inn i min fantasiverden av ord. Hører ikke trosten som skvatrer noen meter unna. Merker ikke at naboen har startet gressklipperen. Men må hente litt drikke. Hunden ligger henslengt på plassen min da jeg kommer tilbake. Jeg gjør krav på den, imot at hun får ligge med hodet på beina mine. Jeg glir tilbake inn blant personene i storyen min. Skvetter da telefonen ringer. Det er sambo'n. Han blir etpar timer forsinka, det er en som har blitt sjukemeldt. Ok. Samtalen er over og jeg ser på klokka. Kvart over tre. Men i alle dager? Jeg burde ha forberedt middagen til nå. Stuper på hodet ned i fryser'n. Tar opp noen pizzabiter fra forrige helg. Plutselig blir jeg bevisst på at jeg ikke har hengt ut klesvasken fra i morges. Heller ikke vært ute med søpla, det er hentedag i morra.

Skjønner ikke at folk som skriver har tid til å jobbe, ta seg av unger eller gå på skole….

I morra skal jeg fortsette der jeg slapp i dag, eller en helt annen plass. Og gjøre litt husarb og gå en tur med hunden. – Hvis jeg får tid….