Bestefar

-Men noe må vi da kunne prøve, nesten skrek Lisa. Desperasjonen kløp i stemmen hennes, slik at den ble høy og skjærende. Robert drog fingrene gjennom håret sitt for hundrede gang.

-Vi kan ikke øke dosen med sobril mer enn vi allerede har gjort, han vil komme til å få abstinenser hvis…

-Tabletter, han får hauger og lass av det, men han har faktisk blitt enda verre. Unnskyld at jeg avbrøt deg, men jeg mener vi må tenke nytt. Finne på noe anna enn å prøve å dope ham ned. Du ser jo sjøl hvordan han er blitt. Stemmen brast, en tåre rant nedover kinnet. Det ble stille i rommet. Lenge. Omsider kremtet legen.

-Han er allerede på skjermet avdeling. Det eneste jeg kan komme på, er å flytte ham til Lillegata…. Han snakket så lavt at han like gjerne kunne ha pratet med seg sjøl.

-Jeg tror de har mulighet for å ta hånd om ham der, det er et forsøk verdt. Lisa tenkte seg om. Det var ikke mye hun visste om Lillegata, men det bodde bare gærninger der. Det hadde hun hørt folk si. Visst så det pent ut der, og hun hadde sett gamle mennesker rusle langs en sti i en stor hage, sammen med personalet. Benker var plassert her og der, busker og blomster vokste langs en liten bekk. Blikket ble dratt mot en gammel sykkel som stod lent mot et tre. Men at bestefar skulle bo sammen med bare koko folk, nei, hun visste ikke. Hun bet seg i leppa uten å legge merke til at det blødde. Hva ville folk tro? Hun var veldig glad i bestefar, de to hadde alltid hengt sammen. Hele livet hennes hadde vært fylt av den snille bestefaren. Det var han som tok henne med på turer, han hadde lært henne å lage mat. Han hadde tapt en million ganger i sjakk. Han hadde øyne fulle av ømhet når han så på henne. Han var den som trøstet når hun hadde vondt. Og han hadde stukket til henne en sjokoladebit hver gang de satt på trappa om morgenen. Han med en kaffekopp i handa, hun med saft eller te. Minnene strømmet på.

Men han hadde forandret seg i løpet av de par siste åra. Hun tenkte på alle gangene han hadde gått ut og ikke funnet veien hjem. Hjelpeløs var han blitt offer for kaoset i hodet sitt og gjort rare ting. Hun kunne ikke gjøre noe for ham. Ingen verdens ting! Hun tenkte på den gangen han…. Et hulk fant veien ut fra brystkassen et sted. Den gangen hadde han sagt så stygge ting til henne. Ting han aldri ville sagt før, da han var frisk. Han var blitt en svært sint mann. Som til og med hadde slått etter henne etpar ganger. Han som var den snilleste mannen i hele verden. Det var så utrolig vondt. Lisa kjempet for å holde tårene tilbake, men greide det ikke. En ting var at han glemte både ord og mennesker som han hadde hatt rundt seg i mange år. Men at personligheten hans ble stikk motsatt av hans egentlige jeg, det var ikke til å holde ut.

Lisa slet med seg sjøl, tankene gnog i hjertet, de holdt henne våken om natta. Hun stod i sin tøffeste innrømmelse noen gang. Hun skammet seg! Hun følte en urettferdig, sjofel skam over bestefar. Sammen med en uutholdelig blanding av smerte, raseri og frustrasjon. Hun måtte se på at bestefar langsomt forsvant. Kroppen hans ble invadert av en sykdom. Et monster som jaget ut vettet, og moret seg med å stokke om på alle ting for den arme mannen.

Kjære kjære bestefar, som hun alltid har vært så stolt av. Den mannen han var blitt, var ikke bestefar. Det så hun i øynene hans. De manglet sjel. De var helt tomme og rare. Livløse. Smilerynkene var erstattet av sinte streker. De grove arbeidsnevene var ofte knytt.

Hun rykket til da legen reiste seg.

-Kan jeg få tenke litt på det, spurte hun.

-Selvfølgelig. Bare ta kontakt når du har bestemt deg, så tar vi det derfra.

Tankefull forlot hun institusjonen. Virkeligheten kolliderte med samvittigheten. Innerst inne visste hun hva som var best for bestefar. Hun trengte litt tid til å samle seg, men så skulle hun gi beskjed om sin avgjørelse. Hun kunne ikke lindre eller stoppe sykdommen, men hun ville sørge for at bestefar fikk det så godt som mulig i Lillegata. Og besøke ham så ofte hun hadde krefter til det.

Bestefar

Avanserte innstillinger